Hvorfor blir Roma kalt den evige stad?

Har du noen gang lurt på, hvorfor Roma ble kjent som «den evige stad»? Byens kallenavn, kan spores helt tilbake til, en oldtids myte, oldtidens historieskriving, og oldtidens tro blant byens befolknings tro, på deres egen bys storhet.

Ifølge en oldtidslegende, ble Roma grunnlagt som by 21. april 753 f.Kr. av Romulus. Men Roma er nok mye eldre, enn myten om Romulus og Remus. Romulus og Remus, var tvillingbrødre og sønner av guden Mars. De ble kastet i elven Tiber av en ond onkel, som håpet at de skulle drukne. Men de små guttene ble reddet av en ulv, som senere fødde dem opp. De ble etterhvert oppdaget og gitt omsorg av en hyrde og hans kone; Faustulus og Acca Larentia. Når Romulus og Remus ble voksne, besluttet de å etablere sin egen by, og begge satte seg for å finne den beste plassen. En dag, hvor brødrene kranglet over hvor den beste plassen skulle være, ble Remus drept av sin bror. Det gjorde at, Romulus ble den eneste grunnleggeren av den nye byen, og ga sitt eget navn på den - Roma. Men dette er bare en myte, for Romas historie går mye lenger tilbake i tiden, enn dette

Fortsatt ifølge legenden, ble Romulus den første kongen av Roma i 753 f.Kr. og at Numa Pompilius ble den andre, men han var ingen krigerkonge, men heller en statsmann og politiker. Ikke desto mindre, har arkeologer funnet gjenstander, som beviser at Roma var bebodd mye tidligere enn 753 f.Kr.

Roma ble kjent som «den evige stad», fordi ulike sivilisasjoner hadde levd der i tusenvis av år. Oldtidens romerske imperiet, var utrolig stort og mektig, og hadde mange fiender. Allikevel, klarte oldtidens Rom å beseire Karthago og etruskere, og utvidet sitt imperium gjennom Europa og Afrika. Ingen undervurderte storheten til det romerske imperiet.

Mellom 100 f.Kr. til 400 e.Kr. var Roma den største byen i verden. Rundt 500 e.Kr. økte det romerske imperiet sin populasjon, med rundt 50 til 90 millioner innbyggere. På den tiden, utgjorde dette grovt sett, rundt 20 prosent av populasjonen. 

Romerske forfattere og poeter, skrøt av deres bys storhet. I hans episke dikt, Æneiden, Eneiden, eller Aeneiden, som er et romersk nasjonalepos med utgangspunkt i den trojanske sagnkrets, av Vergil ca. 29-19, i den romerske gullalderen. Man trodde at Roma skulle vare til evig tid.

Den første eksplisitte referansen til Roma som den evige stad, oppsto i det første århundret f:kr. Dikteren Albius Tibullus (55-19 f.Kr.) skrev «Romulus aeternae nondum, formaverat urbis moenia consorti non habitanda Remo fra Elegiene.

Med andre ord, hadde ikke Romulus tegnet opp den evige stads murer, mens Remus som medherskers skjebne, fikk ikke leve. Uttrykket var allerede blitt opptatt av eldgamle forfattere, som Ovid og Livy.

Det er ikke så rart, at oldtidens romere trodde, at uansett hva som skjedde med resten av verden, så ville Roma vare evig. Roma ble kjent som «Den evige stad». Roma er altså kalt «Caput Mundi» verdenshovedstaden. Oldtidens romerske imperium, er borte for lenge siden, men vi kaller fremdeles Roma for, «Den evige stad».